Hva er mer falskt enn Bollywood? Falsk Bollywood. Dagens lille godtebit er et soundtrack til en ikke-eksisterende indisk film, skrevet av den japanske bassisten og synth-pioneren Haruomi Hosono i 1978. Musikken er et slags forsøk på å male frem «lyden av India» ved hjelp av billige synther, og høres ikke i det hele tatt ut som Bollywood-musikk. I stedet får man ti minutter minimalistisk synthmusikk med islett av tropiske lyder og litt eksistensielt mørke. Ikke ulikt moderne artister som Umberto eller Ensemble Economique. Kos deg med denne:

(mer…)

Her er et flott opptak av Monica Zetterlund som synger sin egen versjon av Bill Evans’ klassiker «Waltz for Debby». På piano – Evans sjøl. Dette er hentet fra en NRK-sending hvor Zetterlund sitter og ser på opptakene sjøl og kommer med festlige kommentarer innimellom. Mitt favorittøyeblikk er rett etter at gamle-Monica klager over den voldsome fokuseringen på øynenen hennes, når trommene kommer inn og sparker liv i den vakre, men sedate låta. Enjoy:

Det er onsdag. Ta en låt av avantgarde-komponisten Jerry Hunt med Mike Patton på mikrofonen. Litt himmelsk, litt truende atmosfære og som alltid en ypperlig vokalprestasjon av Mannen Som Kan Synge Alt:

Sjekk for all del ut resten av låtene fra SongDrapes på samme youtube-kanal. Det er litt sært, men også ganske stilig.

Kom over en interessant diskusjon av fenomenet hype. Nettmagasinet n+1 ser på den evige runddansen med opphausing, avstandstaging og så ny kanonisering i musikken med et blikk for omdømmeøkonomien i det hele:

No, the problem with hype is that it transforms the use value of a would-be work of art into its exchange value. For in the middle (there’s no end) of the hype cycle, the important thing is no longer what a song, movie, or book does to you. The big question is its relationship to its reputation. So instead of abandoning yourself to the artifact, you try to exploit inefficiencies in the reputation market. You can get in on the IPO of a new artist, and trumpet the virtues of the Arctic Monkeys before anyone else has heard of them: this is hype. Or you issue a “sell” recommendation on the overhyped Arctic Monkeys: this is backlash. But there are often steals to be found among recently unloaded assets: “Why’s everybody hatin’ on the Arctic Monkeys?” says the backlash-to-the-backlash. The sophisticated trader is buying, selling, and holding different reputations all at once; the trick in each case is to stay ahead of the market. And the rewards from this trade in reputations redound to your own reputation: even though the market (i.e., other people) dictates your every move, you seem to be a real individual thinking for yourself.

Det virker kanskje litt kynisk, men det grunnleggende poenget i essayet er at fokuset på hva andre måtte tenke kommer i veien for en «ekte» opplevelse av kultur. Nå kan man jo si at troen på en slags «ekte» måte å oppleve kultur på («jeg hører aldri på mp3-filer») også er falsk, men er det ikke noe slående her likevel? Som det står i essayet: «The strange thing is that we are not glad when other people like what we like, or vice versa.» Enda godt ingen leser denne bloggen, ellers ville vel vi vært medskyldige i hype-maskineriet på et eller annet nivå…

B-sidesamlinger er som regel kun for blodfans, fulle av pinlige studioeksperimenter og annenrangs versjoner av det som ender opp på selve albumene. Men det fins unntak. Her er tre plater med b-sider og rariteter som (muligens) overgår det bandene normalt har produsert. Som Les Savy Fav sier: «Meet Me in the Dollar Bin».
(mer…)

Er død. Han var en av dem jeg kunne like innenfor en sjanger jeg aldri har klart å koble til. Her er han i toppform under avskjedskonserten til The Band, supplert av en kylling på bass og Karl Marx på flygel (se fra 4:04), samt ypperlig koring.

På egotripland er det en ganske festlig variant av den gamle «le av det latterlige albumomslaget»-leken. Variasjonen består i at dette er old school proto-gangsterrappere som hadde skikkelig dårlig markedsføring, og det hele er nitidig annotert av en person med ekstremt inngående kjennskap til hiphop fra seint 80-/tidlig 90-tall. (mer…)

Jeg havnet i en liten diskusjon her om dagen om musikk egentlig var bedre før i tida. Min posisjon er at det var den selvfølgelig ikke (hallo, hva for et kultursyn gir det uttrykk for?), men det er ingen tvil om at kombinasjonen av framveksten av fritid for ungdommer, økt kjøpekraft og et generelt frislipp av kulturelle uttrykk fra slutten av femtitallet av representerte noe genuint nytt, og at akkurat den følelsen av for første gang å tilhøre en egen ungdomskultur er noe som aldri kan gjenskapes. Så som en hyllest til alle gretne gamle gubber som syns alt de hører på radio er tull, her er en skikkelig rockelåt fra gode gamle dager, The Animals’ «Inside-Looking Out»:

(mer…)

Jeg er ikke noen klassiskekspert, men Lubomyr Melnyks rullende pianomusikk minner meg både om noe folk som Philip Glass eller Steve Reich kunne ha funnet på, om enn litt mindre formalistisk. Det mest imponerende er likevel at det hele er spilt av bare én mann med en ekstremt hurtig teknikk (og et fabelaktig skjegg) som skaper det Melnyk selv har kalt «kontinuerlig musikk». Det stemmer ganske bra for den stemningen et stykke som The Voice of Trees skaper, med det hvileløse pianoet over de dempende basunene (kanskje? Jeg må virkelig lære meg mer om klassisk instrumentering). Her er første del:
(mer…)

Spotify har fått seg en ny embedding-tjeneste, så jeg tenkte rett og slett å teste den ved å spille en av de bedre tullesangene jeg vet om. Vær så god, kos deg med Thee Headcoats, et band fra nyere tid som virkelig jobber for å høres gamle ut. Og nesten får det til: